Snøhetta!

En dag full av togreising- dag 1

Tidlig på stasjonen en litt grå morgen møtte fire litt trøtte, men entusiastiske ungdommer og en hund opp på togstasjonen. Vi skulle ta toget til Vinstra og bussen videre inn mot Snøheim. Da vi hadde satt oss godt til rette på toget og Cheppi, hunden hadde funnet seg en fin liggeplass midt i gangen (noe som førte til passasjerer som fikk prøve seg litt på lengdehopp) satt vi fire og gledet oss til turen. Isak og Iris fikk også ladet batteriene mens Signe og jeg så litt serie. Vi skulle tross alt ut på fjelltur uten dekning ;)
Da vi var fremme på togstasjonen satte vi oss i bussen, glade for endelig å være litt nærmere Snøheim, og middag!
Da vi kom til Snøheim, fikk vi som håpet middag og spilt litt kort før vi la oss.

Snøheim

"Hær va de my stein!" "Dævven æ e redd no assa!" - dag 2

Etter en god frokost pakket vi alle tingene våre og satte kursen mot Snøhetta. Vi visste ikke helt hva som ventet oss bak tåken, og på en måte var vel det bra også. Bare etter en liten stund begynte det å gå oppover, og etter en liten stund til så vi steinene. Bare stein og stein, overalt!
"Her var det mye stein!" tror jeg det var flere av oss som både tenkte og sa.
Så vi begynte tappert og bestige Snøhetta, med humøret på topp! Etter en lang pause, flere små pauser, litt klesskifte og mye stein var vi kommet oss opp på toppen.
"Her var det fin utsikt!" var det en av oss som sa mens vi skuet ut i....tåke og snø. Men tross liten sikt var humøret bra, særlig etter en bit sjokolade fra Signe!
Da vi skulle videre ble det litt mer problematisk, skiltet viste nemlig at vi skulle gå rett ned et stup. Etter litt veibeskrivelse fra noen andre satte vi kursen langs fjellryggen.
"Dævven æ e redd no assa" hørte man Ailin si i det Signe skled litt på den lille, ny opptråkkede løypen.

Utsikten på vei ned fra Snøhetta

En veldig nervøs Isak og Ailin som har høydeskrekk tok det litt saktere enn resten og fikk adrenalinkick da de kom på det smaleste partiet på ca 4 meter. Noe bedre ble det ikke da Cehppi stilte seg opp helt ut på kanten og begynte å hoppe på en snøskavl for å sjekke om den var trygg. Heldigvis kom Signe til unnsetning og tok bort Cehppi.
Etter mye løs snø, bare ei lita opptråkket løype og de røde løypemerkene på steinene var fire utslitte ungdommer og en hund kommet ned på andre siden av Snøhetta.
Etter en liten stund tok vi en pause, hvor båre Isak og Cehppi benyttet seg av sjansen til å prøve og sove litt.

En trøtt cheppi på tur

Så gikk vi videre, og etterhvert kom vi til Åmotdalshytta, som etter min mening må være den koseligste, fineste TT hytten jeg (Ailin) har vært på!
Vel framme lagde jeg pasta med pesto til en veldig sulten gjeng som klarte å spise opp absolutt alt med god samvittighet.
Vi møtte mange hyggelige folk på hytta, blant annet folk fra Nederland og Tyskland som benyttet ferien på å gå i de norske fjellheimene. Mange var også overrasket over at vi, som var så unge, var ute på tur!
Etter noen runder president la vi oss alle sammen i senga, og etter mye snakking og latter sovnet vi alle med et smil om munnen.

Utsikten på vei med mot Åmotdalshytta

Stor glede når man kan ake!

Isak tar en pause etter den lange nedturen 

Maten ble tatt godt i mot

"Hær må vi vær små balla no assa!" - dag 3

Etter en god natts søvn på alle sammen var det på tide å stå opp. Jeg og Signe våknet først og benyttet oss av sjansen til å prøve fiskelykken på Åmotdalshytta! Etterhver kom også Iris for å prøve seg.

Tidligere hadde vi nemlig hørt at det var noen som hadde fisket en fisk på 10 kilo i vannet ved hytta så vi tenkte vi måtte prøve å slå rekorden. Dessverre ble det ikke noe fisk til frokost.

Etter en god frokost pakket vi sammen alle tingene og bega oss ut på etappen mot Reinheim. Etter en liten stund begynte det å regne, men vi hadde topp humør og litt regn kunne ikke stoppe oss, ikke en gang gjennomvåte bukser! Så kom vinden, men vi fortsatte rett frem med smil om munnen, godt innpakket i regntøy og ullstilongs. Enda større smil ble det da vi fant ferske reinspor i gjørma!

Etter et parti med mye stein og råtten snø møtte vi noen som var på vei mot Åmotdalshytta fra Reinheim, de kunne meddele at det var veldig mye vind på andre siden av fjellet vi holdt på å gå over. Men vi gikk videre, helt opp på toppen da vi hørte det.

"Er det en foss på andre siden?", sa Iris

"Ja det må da være det!", sa Isak

"Nei, det er nok vind det ja" sa Signe og Ailin i det alle sto å hørte drønnene og susingen fra andre siden. Så bestemte vinden seg for å understreke at det var vind og ikke en foss og tok tak i regntrekket mitt og blåste det av sekken. Isak løp etter mens vi tre jentene og Cehppi så fortumlet på hverandre.

Så skulle vi ned et parti på ca 5 meter "Nei de er da ikke så vanskelig?" tenker du sikkert, men vi skulle rett ned med motvind så sterk at vi kunne lene oss mot den å stå oppreist, og jeg, Ailin, var så heldig å få gå først.

"Hær må vi vær små balla assa! Å pass på å allti holli nåkka på vei ned!" sa jeg på min mest seriøse trønderdialekt i det jeg huket meg ned. Jeg må innrømme at det var utrolig gøy å mestre nedstigningen, med høydeskrekk og hjertet i halsen.

Vel nede tumlet vi oss videre på den rød markerte stien, fortsatt litt ustø på grunn av vinden. Ikke lenge etter så vi hytta og satte inn et ekstra gir for å komme oss fram. Framme på hytta fikk vi et rom og æren av å tenne opp i tørkerommet som ble vel brukt etter en regnfull dag. 

Så lagde Signe pannekaker, verdens beste posepannekaker etter min mening, for all mat smaker av en eller annen grunn bedre på tur! Og siden vi hadde to pakker lagde vi like så gjerne pannekaker til matpakka for dagen etter. Etter enda mer kortspill og litt lesing la vi oss alle sammen etter en lang dag med mye vind.

"Sivilisasjon! Vent hvordan kommer man til toget!?" - dag 4

Etter en god grøtfrokost med hjemmelaga blåbærsyltetøy bega vi oss mot togstasjonen. Det var masse vann i bekkene, og de første problemene kom etter kun noen få 100 meter. Hvordan skulle vi komme oss over bekken? Den var jo blitt til en liten elv! Etter nøye beregninger kom vi fram til at metoden "hopp og håp på det beste" ville fungere best. Etter vel overstått bekk manglet det bare rundt sju andre kryssinger, og kun den ene (som var et stort elvestryk) hadde en spinkel liten bro. Heldigvis var været bra, stiene fine og humøret på topp. Dagens gode gjerning ble også unnagjort da vi møtte en kvinne i nød midt i elva. Hun visste ikke hvordan hun skulle komme seg over, og de hun gikk med hadde etterlatt henne der. Vi fikk henne til slutt over etter mye nøling fra hennes side (vi hoppet fra stein til stein så lett som bare det).
Dagen ble toppet med pannekaker til lunsj, og vi så til og med noen moskus (de var som små svarte prikker på toppen av et fjell). Etter lunsj krysset vi mange flere elver og bekker og endte til slutt opp med blaute sko etter en bekk som var litt for brei (Cehppi stakkar landet på dypet og måtte teste svømmeegenskapene).

Etter en lang og men hyggelig tur var det deilig å komme fram på Kongsvold stasjon. Det eneste problemet var at vi hadde gått alt for fort (eller startet for tidlig, alt etter hvordan man ser det). Toget kom ikke før om TRE TIMER! Vi blei til slutt ganske lei av nøttemiks, sure sokker, kortspill og tog som bare gikk feil vei, og ble utrolig glade når toget ENDELIG kom.